Skogen roper stille.
Jeg ser trærne viser vei.
Jeg lukker øynene, og følger retningen jeg skal gå.
Bladene på bakken styker mine kalde føtter, regnet smiler i sine dråper der de treffer min kropp.
Jeg blir renset.
Vinden slår meg til livet, jeg får pusten tilbake.
Jeg lukter vindens usynelighet, og trekker luftens tilhørlighet inn i mine lunger.
Jeg ankommer skogens hjem, Visdomens vakre preg.
Kan du se det?
Hjertet stopper.
Jeg er kald og tom.
Solen trenger seg frem blandt de mørke skyene og skinner på selve visdomens hus.
Jeg er ønsket velkommen inn.
Solen tiner min kalde kropp, jeg klarer å puste igjen.
Visdomen smiler trygghet og tilbyr meg noe å drikke.
"Ja takk, gjerne noe varm kjærlighet."
Jeg ble servert en kopp med varm kjærlighet.
Hver eneste dråpe gjorde meg lykkelig, jeg kunne føle.
Visdomen tilbyr meg noe varmt rundt kroppen.
"Om du hadde hatt selvaksept jeg kunne kledd meg i, ville jeg vært hjertelig takknemlig."
Han kledde meg opp med selvaksept.
Jeg startet å elske meg selv.
Visdomen spurte om jeg ville ha noe musikk.
"Jeg vil gjerne høre din hjertesang."
Han satt på sin hjertesang.
Jeg fant glede i hans kjærlighet.
Visdomens øyner åpnet en ny dør inne i meg.
Han hadde ikke brukt sin stemme, men sine tanker for kommunikasjon.
Visdomen takket for seg og gav meg en konvolutt.
Jeg åpnet øynene og sto med en konvolutt i hånden.
Konvolutten var fylt med trygghet, tålmodighet og en hjertesang.
Det var min egen hjertesang som spillte høyt.
Jeg fant glede i min egen kjærlighet.
Jeg kikket opp på solens stolthet.
Jeg kysset deg før jeg våknet opp til Livet igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar