Jeg hører ett kraftig smell, som om det skulle komme fra stua. Jeg våkner med hjertebank og sier automatisk "HVA ER DET DU VIL?". Jeg kom til meg selv, og tenkte på om dette er en slags advarsel. Slik som sist jeg brå våknet av en kvinnestemme ropte høyt og tydelig "AILEEEN!!", "jeg tror det var min bestemor", tenkte jeg med en gang.
Jeg hadde noen dager hvor jeg tenkte en del på dette. Etter noen dager forsvant den tanken. Helt til nå. Plutselig. Jeg føler stadig henner nervær. Det er som om det er noe hun vil fortelle meg. Jeg kan se henne stå rett fremfor meg. Rett opp og ned, og bare ser. Hun venter på at jeg skal kunne se henne. Hun har en mørk grå lang kjole, vakker som hun alltid var. Slank. Hun tar vare på min hjertesorg, helt fra da jeg mistet henne. Hver gang jeg kjente at hjertet mitt ville stoppe å slå av sorg, kom en varm følelse i hele kroppen. Hun forteller meg at hun har det bra, at hun nå hviler.
Den siste gangen jeg var sammen med henne, sa hun til meg:"Aileen, det har alltid føltes som om at du har to i deg. To forkjellige personer.". Jeg hørte hva hun sa, og kjente på den følelsen de ordene ga meg. Innerst inne kjente jeg en lettelse av at endelig var det noen som såg meg, uten at jeg viste selv hva dette var.
Hun var veldig sensitiv. Hun følte oss alle sammen. Jeg likte å sitte å se på henne. Helt fra jeg var lita. Hun sitter i stolen sin å vugger med øynene lukket. Som om hun reiste ett annet sted. En slags meditasjon. Jeg studerte hendene som var foldet, og roen hun hadde over seg, mens hun brukte beina som lå på krakken til å vugge med. Jeg husket at jeg ville så gjerne vite hvilken sorg hun kjempet mot hver dag. For jeg viste det var noe. Selv om jeg var ett barn.
Jeg hadde ett veldig nært forhold til henne når jeg var barn. Hun tok meg ofte med på fantasi reiser. Vi var over hele verden og opplevde mye fint. Vi hjelpte de svake og ga dem kjærlighet. Hun sa at vi måtte alltid være snille mot både hverandre og dyrene, fordi det er så mye vondt i denne verdenen. Mennesker og dyrene trenger kjærlighet. Og det er SÅ SANT! Jeg har tatt det med meg videre. Kjærlighet er det essensielle for fred på jorden.
"Å være sensitiv er både en velsignelse og en forbannelse."(Ukjent forfatter). Øynene er menneskets vindu. Øynene forteller så mye. Å se mennesker inn i øynene å kjenne sorgen de bærer på eller å se den udefinerbare tristheten de kjenner i sjelen og som de ikke får satt ord på. Balansegangen mellom å gå inn på noe somer sårbart og ikke spørre i det hele tatt, er vanskelig. Når jeg ser på mine nærmeste, skulle jeg ønske jeg kunne bære den sorgen, fortvilelsen og tristheten for de. Om jeg bare hadde nådd frem til sjelen. Om jeg kunne fjernet det som er tyngst å bære, skulle jeg gjort det. Det eneste jeg kan gjøre er å vise at jeg ser dem. Våge å gi en klem når jeg føler de trenger det. Jeg vet hvordan det er å sitte med en følelse av håpløshet, ensomhet, tristhet og fortvilelse. Ikke minst sorg.
Det finnes mange måter å være ulykkelig på. Det trenger ikke å handle om mangel på penger og matrielle ting. Å sitte å føle seg ensom sammen med noen, tror jeg må være den tyngste følelsen å bære. Følelsen av å ikke bli sett, for alt man gjør i sitt eget hjem. Ting blir tatt for gitt. Man sitter med følelsen at det er du som holder familien samlet. Man er låst fast i ett liv som man ikke ønsker å leve, fordi samvittigheten ikke tillater noe annet. Men du føler deg likevel trygg der du er. Du vet hva du har.
Det er mange kamper som kjempes, uten at noen vet det. Det er ikke alltid det du ser, som er virkeligheten. Noen smiler og er alltid glade og sprudlende, fordi de er så slitne av depresjonen de lever i hver dag. Noen har alt de trenger og enda mer, men føler en tomhet. Andre har så mye penger at de ikke vet hva de skal gjøre med de, men likevel gråter seg i søvn. Noen elsker sin partner av hele sitt hjerte, rett etter at en bit av hjertet ble knust. Det lå ett hatbrev til hele familien i posten.
Mange sitter på gaten å ser tusenvis av mennesker går forbi, uten å gi dem et smil. En av de mest fornøyde og omgjengelige menneske på gamlehjemmet, får aldri besøk av familien. Hun du ser med små nye og gamle arr av sprøytestikk, er mer omsorgsfull enn den personen som hilste på deg med ett vennelig smil på butikken. Han som har hendene fulle av arr av selskading, kan være den personen som hjelper deg når du faller.
Fordommer florerer blandt oss mennesker. Hatet ligger å ulmer. Jeg overgir meg selv til aksept, samhold og kjærlighet. Uansett hvilken kamp hver og enelt kjemper, er vi alle èn. Humanitet er min rase, og kjærlighet er min religion. La fordommene ligge, og skap en trygghet og gi kjærlighet til de som trenger det aller mest.
Peace & Love
Jeg hadde noen dager hvor jeg tenkte en del på dette. Etter noen dager forsvant den tanken. Helt til nå. Plutselig. Jeg føler stadig henner nervær. Det er som om det er noe hun vil fortelle meg. Jeg kan se henne stå rett fremfor meg. Rett opp og ned, og bare ser. Hun venter på at jeg skal kunne se henne. Hun har en mørk grå lang kjole, vakker som hun alltid var. Slank. Hun tar vare på min hjertesorg, helt fra da jeg mistet henne. Hver gang jeg kjente at hjertet mitt ville stoppe å slå av sorg, kom en varm følelse i hele kroppen. Hun forteller meg at hun har det bra, at hun nå hviler.
Den siste gangen jeg var sammen med henne, sa hun til meg:"Aileen, det har alltid føltes som om at du har to i deg. To forkjellige personer.". Jeg hørte hva hun sa, og kjente på den følelsen de ordene ga meg. Innerst inne kjente jeg en lettelse av at endelig var det noen som såg meg, uten at jeg viste selv hva dette var.
Hun var veldig sensitiv. Hun følte oss alle sammen. Jeg likte å sitte å se på henne. Helt fra jeg var lita. Hun sitter i stolen sin å vugger med øynene lukket. Som om hun reiste ett annet sted. En slags meditasjon. Jeg studerte hendene som var foldet, og roen hun hadde over seg, mens hun brukte beina som lå på krakken til å vugge med. Jeg husket at jeg ville så gjerne vite hvilken sorg hun kjempet mot hver dag. For jeg viste det var noe. Selv om jeg var ett barn.
Jeg hadde ett veldig nært forhold til henne når jeg var barn. Hun tok meg ofte med på fantasi reiser. Vi var over hele verden og opplevde mye fint. Vi hjelpte de svake og ga dem kjærlighet. Hun sa at vi måtte alltid være snille mot både hverandre og dyrene, fordi det er så mye vondt i denne verdenen. Mennesker og dyrene trenger kjærlighet. Og det er SÅ SANT! Jeg har tatt det med meg videre. Kjærlighet er det essensielle for fred på jorden.
"Å være sensitiv er både en velsignelse og en forbannelse."(Ukjent forfatter). Øynene er menneskets vindu. Øynene forteller så mye. Å se mennesker inn i øynene å kjenne sorgen de bærer på eller å se den udefinerbare tristheten de kjenner i sjelen og som de ikke får satt ord på. Balansegangen mellom å gå inn på noe somer sårbart og ikke spørre i det hele tatt, er vanskelig. Når jeg ser på mine nærmeste, skulle jeg ønske jeg kunne bære den sorgen, fortvilelsen og tristheten for de. Om jeg bare hadde nådd frem til sjelen. Om jeg kunne fjernet det som er tyngst å bære, skulle jeg gjort det. Det eneste jeg kan gjøre er å vise at jeg ser dem. Våge å gi en klem når jeg føler de trenger det. Jeg vet hvordan det er å sitte med en følelse av håpløshet, ensomhet, tristhet og fortvilelse. Ikke minst sorg.
Det finnes mange måter å være ulykkelig på. Det trenger ikke å handle om mangel på penger og matrielle ting. Å sitte å føle seg ensom sammen med noen, tror jeg må være den tyngste følelsen å bære. Følelsen av å ikke bli sett, for alt man gjør i sitt eget hjem. Ting blir tatt for gitt. Man sitter med følelsen at det er du som holder familien samlet. Man er låst fast i ett liv som man ikke ønsker å leve, fordi samvittigheten ikke tillater noe annet. Men du føler deg likevel trygg der du er. Du vet hva du har.
Det er mange kamper som kjempes, uten at noen vet det. Det er ikke alltid det du ser, som er virkeligheten. Noen smiler og er alltid glade og sprudlende, fordi de er så slitne av depresjonen de lever i hver dag. Noen har alt de trenger og enda mer, men føler en tomhet. Andre har så mye penger at de ikke vet hva de skal gjøre med de, men likevel gråter seg i søvn. Noen elsker sin partner av hele sitt hjerte, rett etter at en bit av hjertet ble knust. Det lå ett hatbrev til hele familien i posten.
Mange sitter på gaten å ser tusenvis av mennesker går forbi, uten å gi dem et smil. En av de mest fornøyde og omgjengelige menneske på gamlehjemmet, får aldri besøk av familien. Hun du ser med små nye og gamle arr av sprøytestikk, er mer omsorgsfull enn den personen som hilste på deg med ett vennelig smil på butikken. Han som har hendene fulle av arr av selskading, kan være den personen som hjelper deg når du faller.
Fordommer florerer blandt oss mennesker. Hatet ligger å ulmer. Jeg overgir meg selv til aksept, samhold og kjærlighet. Uansett hvilken kamp hver og enelt kjemper, er vi alle èn. Humanitet er min rase, og kjærlighet er min religion. La fordommene ligge, og skap en trygghet og gi kjærlighet til de som trenger det aller mest.
Peace & Love
